Hun har blitt skytterprinsesse to ganger på Landsskytterstevnet. Fortsatt driver Kristi Haug Transet (59) med skyting – ved siden av å bake mesteparten av natta, to ganger i uka.
Tekst og foto: Tore Shetelig
Hjemme på Frøseth gård i Åros i tidligere Røyken kommune, nå Asker, driver Kristi kafé og utsalg av hjemmebakte produkter. Det går i alt fra kanelsnurrer og til surdeigsbrød.
– Jeg baker natt til fredag og natt til lørdag, mellom klokken 02.00 og 11.00. Brødene selger jeg her i utsalget på gården. Vanligvis selger jeg 120 brød på lørdagene, og så kommer salget av gjærbaksten i tillegg. Så jeg har hendene fulle. Alle deiger er satt dagen i forveien, forteller Kristi Haug Transet til BY Asker.
Nå er hun godt i gang med produksjonen av årets julekaker.
–Jeg lager alle de kakene ikke så mange andre gidder å lage lenger. Jeg kjevler ut alt – fra goro og sirupssnipper til serinakaker og kling, smiler arbeidsjernet, som fortsatt er å se på skytebanene rundt om i Buskerud og Akershus.
Dagen vi møtte henne, på en helt vanlig november-mandag, skulle Kristi delta i to stevner på samme ettermiddag og kveld. Ett i Jondalen ved Kongsberg og ett på Fiskum i Øvre Eiker.
På denne tiden av året er det innendørsstevner som gjelder.
– På tvers av alder
– Det fine med denne idretten, er at den er veldig sosial, og går på tvers av alder. På et stevne kan du fort ligge på standplass mellom en 80-åring og en åtteåring, sier Kristi Haug Transet.
Kristi og ektemannen Hans Petter Transet er en av de få gjenværende heltidsbøndene i distriktet. De traff hverandre i 1986, da begge gikk på landbruksskolen på Åmot i Modum.
– I 1992 flyttet jeg hit til gården i Røyken. Våre to barn, Hege (30) og Ola Petter (25), har for lengst flyttet ut herfra.
Vokste opp i grenseland
Kristi vokste opp på gård i Sande, på Kjeldåstoppen, et steinkast fra grensen til Drammen kommune. Derfor falt det naturlig å være med i skytterlaget Riflen Skoger, hvor pappaen hennes, Trond Erik Haug, allerede hadde vært aktiv i mange år.
Det var hans råd at Kristi skulle søke seg inn på landbruksskolen, odelsjente som hun var, på Berg gård.
– Rådet til pappa var godt. Og jeg glad for at jeg fulgte det. Men jeg ble aldri bonde i hjembygda. Jeg ble det i Røyken i stedet for – etter at jeg traff Hans Petter, smiler Kristi.
En yngre bror av henne tok over gården på Kjeldåstoppen.
– En stor del av livet mitt
– Hva har skytingen betydd for deg?
– Den har vært en stor del av livet mitt. Det betyr mye å holde et mentalt fokus i denne idretten. Og mental styrke og evnen til å fokusere hundre prosent om det jeg driver med, der og da, har jeg hatt veldig mye nytte av – i andre sammenhenger her i livet. Skulle det være litt mørkt en dag, kan jeg sette i gang positive tankemakanismer som jeg ellers bruker på skytebanen, forteller Kristin Haug Transet.
– Holdt på å dø i fjøset
Så kommer hun inn på en svært dramatisk historie – hvor hun også fikk hjelp av det hun har lært – gjennom mange års trening og konkurranser på skytebanen:
– Hans Petter holdt på å dø i fjøset, da han ble angrepet av en ku, som skulle forsvare sin nyfødte kalv. Hans Petter var uoppmerksom et lite øyeblikk, og sto framoverbøyd inne i båsen. Da angrep kua, og stanget ham rett ned. Han kom seg ikke opp igjen, før kua stanget og stanget, og det ble stygt. Heldigvis var det en annen mann i fjøset som kom til unnsetning, men innen han hadde fått kua unna, hadde den rukket å angripe så mange ganger at Hans Petter fikk omfattende indre skader.
– Du er sterk mentalt
– Hvordan reagerte du på ulykken?
– Heldigvis på en rasjonell måte. Jeg fikk ikke sjokk, men koblet inn tankerekken jeg er vant til fra skytebanen. Et hovedelement i tankerekken, er: «Du er sterk mentalt. Dette greier du å ordne opp i». Derfor gikk det kort tid før Luftambulansen var på vei. Jeg klarte å varle raskt og rasjonelt. Slik at jeg kunne ta meg av Hans Petter i mellomtiden.
I dag har ikke ektemannen fått noe varig men etter ulykken, bortsett fra at han halter litt på det ene beinet.
– Stor bekjentskapskrets
En annen positiv effekt etter å ha holdt på med skyting siden hun var åtte år, er at Kristi har fått veldig mange gode venner gjennom skytingen.
– Bekjentskapskretsen er stor. Det er hyggelig å ha så mange gode venner, som jeg har truffet i skyttermiljøet opp gjennom årene.
– Hvordan er livet som heltidsbønder?
– Vi løper i hvert fall ikke noe saktere enn før om årene. Uansett har vi et godt liv, og slipper å sitte i bilkø fram og tilbake til Oslo, som flere her i Røyken må. Vi kan spise en koselig frokost sammen, før vi går løs på arbeidsoppgavene. Men jeg skal innrømme at vi slukner ganske fort på kvelden noen ganger. Ferie blir det heller ikke så mye av. I fjor hadde vi en firedagers ferietur til Helgelandskysten – mens ungene våre stelte i fjøset.
Har 150 ammekuer
Paret har 150 ammekuer, og driver med kjøttproduksjon. Det er et høyt banklån på den nye driftsbygningen, så det er bare å henge i stroppen – for å få nok inntekter.
Når det gjelder hvem som skal drive Frøseth i fremtiden er lite avklart. Det eneste som er sikkert, er at barna ikke er aktuelle til å ta over. De har tatt utdannelse i helt andre retninger, og er for lengst etablert i faste jobber utenom landbruket.
Da hun var på topp i skyting, på 1990- og 1990-tallet, sier Kristi at det blant annet var på grunn av at hun hadde en god treningsiver.
– Jeg har vært heldig på den måten at jeg alltid har vært lettrent på skyting. Men jeg brukte mye tid på å reise rundt – for å finne riktige forhold og baner å trene på. Jeg hadde noen klønete treningsforhold, men fikk det til likevel.
Har treningsbane på låven
– Nå kan jeg i tillegg trene hjemme. Jeg har laget meg en bane blant halmballene. Der trener jeg på balanse og forskjellige skytestillinger.
Kaféen i bryggerhuset på Frøseth er åpen seks dager i uka. Den er blitt litt av et treffsted for folk i bygda. Også fordi starten av turløypa går over tunet på gården. Da faller det seg naturlig for mange å stikke innom. Dessuten brukes også lokalet til lukkede selskaper innimellom.
Første gang Kirsti fikk stor medieoppmerksomhet var da hun ble skytterprinsesse. Det skjedde på Landsskytterstevnet i Målselv i Nord-Norge i 1986. Den gangen var hun 20 år gammel.
Ny prinsesse-tittel i 1999
Noen år senere roet hun skytingen litt, i forbindelse med fødsel, men i 1999 hadde hun plukket fram børsa – for satsing igjen. Da gikk det igjen veien på Evjemoen på Sørlandet, og Kristi tok en ny prinsessetittel.
– Det var en stor tilfredsstillelse. Den gangen var Maren fire år, men takket være Hans Petter, greide jeg å kombinere livet som småbarnsmamma med toppsatsingen i skyting.
– I 2018 i Stjørdal tok en min tredje topplassering i nasjonal sammenheng, da jeg ble tredje beste jente. Da hadde jeg ikke mye konkurranse-trening, men skjøt på rutinen.
Sønnen følger opp
Sist sommer var Landsskytterstevnet på Heistadmoen utenfor Kongsberg. Sønnen Ola Petter kvalifiserte seg til Kongelaget, selve finalen i det riksdekkende og prestisjetunge stevnet. Eplet har med andre ord ikke falt langt fra stammen.
– Det varmer mitt hjerte at han har knekt koden, og blitt så god, sier en stolt mamma.
Kristi bidrar administrativt innen sin kjære idrett, som sekretær i Drammen Skyttersamlag. Der er hun fortsatt sekretær, et verv hun har hatt i 15 år. Nå er hun lokalt medlem av Røyken og Hurum Skytterlag.
– Bra rekruttering
– Hvordan er rekrutteringen der?
– Bra, vil jeg si. Vi har med mellom 15 og 20 ungdommer på treningene. Men vi har ett problem: Ammunisjonen er blitt veldig dyr, så vi skyter mye med finkalibret ammunisjon. Det vil si 22 kaliber. Samme ammunisjon som skiskytterne bruker. Den er billigere.
Kristi har som veteranutøver et mål som hun kaller hårete:
– Det er å vinne Norma-pokalen. Det er et trofé som henger høyt. Vi skyttere over 55 år konkurrerer om den pokalen, og det hadde vært veldig moro å kapre den, smiler hun.
