Tina (63) er en av mange ukrainske flyktninger i Norge. Til tross for sykdom og store tap, har hun funnet en uventet stabilitet i sitt nye liv.

Tekst og foto: Julia Algerchik

I barndommen kunne Tina Brutalko (etternavnet er endret hennes eget ønske) godt blitt regnet som en person man sier er «født med sølvskje i munnen». Foreldrene hennes var respekterte og forholdsvis velstående mennesker, særlig etter sovjetiske forhold: Faren var professor og oppfinner, moren var konstruktør ved en fabrikk som produserte utstyr for romfartsindustrien. Familien hadde en romslig leilighet i Kharkiv, og senere fikk de også et landsted.

-Ulykken snudde livet mitt på hodet

Likevel var livet hennes bare bekymringsløst de tre første årene etter fødselen. Deretter havnet hun sammen med moren i en bilulykke, der jenta fikk en alvorlig hodeskade.

– Med mamma var alt i orden, men jeg ble ufør – jeg utviklet en nevrologisk lidelse. I voksen alder kom det også alvorlige problemer med bein og ledd. Det var perioder hvor jeg lå på sykehus i årevis, gikk gjennom smertefulle behandlinger, men ingenting hjalp, minnes Tina.

Helseproblemene satte en stopper for drømmene til den ukrainske kvinnen – å leve et aktivt liv, bygge karriere og få barn. Det eneste hun klarte å realisere seg i, var utdanning. Etter å ha fullført en fysikk- og matematikkprofilert skole med toppresultater, tok Tina høyere teknisk utdanning, og deretter en pedagogisk utdanning.

Nesten halve lønna til medisiner

– Offisielt hadde jeg ikke lov til å jobbe. Men jeg jobbet uoffisielt som privatlærer (hjalp barn med matematikk og fysikk), og underviste også russisk for utlendinger. Hvordan skulle jeg ellers klare meg på en uføretrygd på 2000 hryvnia (den gang omtrent 40 euro)? Bare to pakker med medisiner mot anfall kostet 800 hryvnia (rundt 18 euro)! Jeg ba ikke foreldrene mine om penger – det føltes flaut, og på den tiden hadde de allerede skilt seg, hver med sitt eget liv.

Av sosiale ytelser fikk jeg kun gratis kollektivtransport. Likevel var det mye hysjing og skeive blikk fra folk – ingen trodde at en ung kvinne som så ganske frisk ut, kunne være ufør, de mente at jeg «sikkert løy».

-Av hjemmet mitt sto det bare igjen de fire nederste etasjene

Da Tina ble voksen, hjalp foreldrene henne med å kjøpe en liten leilighet i 13. etasje i et nytt bygg. Der bodde hun frem til krigen startet.

– Jeg sov ofte ikke om nettene. Slik var det også natten til 24. februar 2022. Klokken 04.30 så jeg lysglimt på himmelen, deretter hørte jeg en dyp buldring – trykkbølgen blåste ut glassrutene på balkongen. De neste dagene fulgte jeg kampene direkte fra vinduet.

Tinas mor, broren hennes og niesen evakuerte til Sverige noen dager senere. Tina selv ble igjen – hun ville ikke forlate sin 83 år gamle far, som også hadde en funksjonsnedsettelse og gikk med krykker.

Faren hadde ikke engang planer om å dra. Han var overbevist om at krigen «var en slags feil» og at den snart ville ta slutt – man måtte bare vente litt.

Da Kharkiv begynte å bli bombet, ble Tina og katten hennes Khachik værende hjemme – heisene fungerte ikke, og det var for tungt å gå ned trappene. Etter et par dager var det ikke en eneste hel vindusrute igjen i leiligheten, og det oppsto en meterlang sprekk i soveromsveggen. Folk flyttet gradvis ut av høyblokken, og til slutt var det bare Tina og én familie til igjen. Men under et nytt bombeangrep ødela en russisk rakett Tinas boligblokk. Kvinnen og kjæledyret hennes overlevde mirakuløst – under luftalarmen stolte Tina på intuisjonen sin og bestemte seg for å løpe ned.

Med ett sekunds margin

– Jeg rakk å gripe katteburet, litt kattemat og passet mitt, og i bare tøfler løp jeg ut av oppgangen. Bokstavelig talt ett sekund senere kom en kraftig eksplosjon, og jeg ble kastet flere meter bort. Jeg kom til meg selv på bakken, snudde meg – og så at de fire nederste etasjene av bygningen sto igjen.

Slik ble jeg hjemløs: Det var minus 12 grader ute, og jeg sto halvveis avkledd ute på gaten.

Tina måtte flytte inn i leiligheten til faren sin, som også var delvis skadet av raketter. Men etter et par dager, under nok et bombeangrep, ble balkongen bokstavelig talt trykket inn i leiligheten der de befant seg. Først da gikk faren med på at de måtte dra.

Ved tanken på Norge vokste det vinger bak ryggen

Tina og faren hennes flyttet til Moldova, hvor de slo seg ned hos slektninger. Flyktningene fikk økonomisk støtte – rundt 100 dollar i måneden – samt matkort og humanitær hjelp, som «man kunne leve av». Sannsynligvis ville de ha blitt boende i Chișinău, men en dag så Tina en kunngjøring om at 35 europeiske land (deriblant Norge) var klare til å ta imot og støtte flyktninger fra Ukraina dersom de hadde en funksjonsnedsettelse.

– Jeg hadde jo helt siden ungdommen drømt om Norge. Jeg likte alt: kulturen, naturen, de norske sagaene, Munchs malerier, Thor Heyerdahl, Ibsen, Grieg! Jeg hater opera, men «Peer Gynt» gikk rett i hjertet mitt – i mange år hadde jeg til og med Solveigs sang som ringetone på telefonen.

Reiste uten faren

Kvinnen sier at hun bokstavelig talt fikk vinger på ryggen ved tanken på at det fantes en sjanse til å se Norge, selv om årsaken var trist. Men da hun foreslo for faren å flytte til Skandinavia, satte han seg igjen imot og erklærte at han ikke kom til å flytte fra Moldova – søstrene hans er her. Da viste datteren sitt eget sta sinn: Hvis det var slik, ville hun ta med seg Khachik og reise dit alene.

– Jeg husker at jeg satt på flyet, med transportburet med den kjære katten min ved siden av. Og i hodet var det verken bekymring, frykt eller panikk. Det var bare en følelse av at det gamle livet var over, og at et nytt begynte akkurat nå, sier Tina med et smil.

Norge. Men hvor er vikingene?

1.september 2022 landet kvinnen på Gardermoen flyplass. Tina forsto det med en gang: Akkurat nå hadde drømmen hennes gått i oppfyllelse. Men omgivelsene viste seg å være helt vanlige, slett ikke magiske slik som i sagaene – det var verken fjell eller fossefall. Tina husker at det den dagen var ganske varmt ute, og det overrasket henne litt. Ukraineren så opp på himmelen – «hm, like blå», trakk pusten dypt – «helt vanlig», berørte asfalten med skotuppen – «som overalt ellers».

Det gikk en stund med papirarbeid og opphold på hotell før Tina og to andre flyktninger ble plassert i et mottak i landsbyen Filtvet ved bredden av Oslofjorden. Hovedpersonen vår innrømmet at hun dro dit med stor uro – hun hadde hørt negative beskrivelser fra enkelte flyktninger om «forferdelige» forhold i slike steder. Men da hun kom frem, forsto Tina at det egentlig ikke var noe skremmende ved mottaket.

Krykker og suppe

Ukraineren fikk et eget rom med dusj og toalett. Kjøkkenet lå riktignok i en egen bygning litt nedenfor huset der hun bodde. Dette ble et stort problem for henne, siden hun gikk på krykker.

– Prøv du å gå ned en bakke, og så opp igjen med varm suppe. Jeg ba om å få rullator og mikrobølgeovn – fikk avslag. Alt dette kom først etter at jeg sølte kokende vann over hendene mine og fikk store blemmer på huden. Men så fikk jeg i det minste en bonus – jeg fikk gratis spesialplaster slik at det ikke skulle bli arr, spøkte Tina med svart humor om situasjonen, og forklarer så: – Hvis jeg ikke tok vanskelighetene med humor, ville jeg for lengst ha havnet på psykiatrisk sykehus. Denne holdningen hjelper meg rett og slett å komme lettere gjennom livets hindringer.

I den perioden fantes det også varme øyeblikk, mange av dem knyttet til kontakten med ansatte i kommunen. Særlig trakk Tina frem Nadja – hun har bodd lenge i Norge og snakker russisk, noe som gjør kommunikasjonen med migrantene mye enklere. Etter Tinas mening er Nadja en person som holder ord: lover hun noe, så gjør hun det. Når det er flere titalls flyktninger rundt, er slik pålitelighet svært verdifull.

-Operasjon gratis?

Tina fortalte at hun var glad for at helsen hennes i Norge begynte å få enda mer oppmerksomhet enn i hjemlandet. For eksempel begynte hun å få gratis medisiner mot sin nevrologiske sykdom allerede ved ankomst til Norge, og hun ble raskt henvist til ortoped – hun fikk time etter bare to måneders ventetid.

– Jeg ble kjørt gratis til legen med taxi. Samtalen med ortopeden foregikk gjennom tolk. Han sa at jeg snarest måtte få byttet begge kneleddene, og det viktigste – operasjonene trengte jeg ikke å betale for! Etter en pensjon på 40 dollar i Ukraina var alle disse godene for meg som manna fra himmelen.

At operasjoner i Norge er gratis, fortalte Tina straks til faren sin – han trengte også å få byttet kneledd, og hun håpet at dette skulle bli avgjørende for at han flyttet hit. Slik ble det også. Dessuten flyttet moren, broren og niesen hennes til Norge fra Sverige, hvor de allerede hadde fått beskyttelse – etter Tinas fortellinger bestemte de seg for at nordmenn tar bedre vare på flyktninger.

Et magisk sted

I 2023 fikk Tina byttet begge kneleddene, selv om det fortsatt er vanskelig for henne å gå – sykdommen utvikler seg. Ukraineren ble flyttet fra mottaket til landsbyen Tofte, hvor hun bor i en liten leilighet.

– Jeg ville så nødig flytte fra mottaket, jeg hadde vent meg til det, slått meg til ro der, og jeg likte alt ved det. Et magisk sted! Tidlig om morgenen gikk jeg ut til fjorden og beundret soloppgangene. Åh, disse fargeovergangene på himmelen og de åtte etasjer høye skyene! Der følte jeg ro, og lykken skylte bokstavelig talt over meg som en bølge. Jeg fikk til og med inspirasjon og begynte å skrive en bok om livet mitt…

Om selvstendig liv i leiligheten

I den nye boligen er ikke Tina alene – hun får jevnlig besøk av Nadja, som lager mat til henne, kjører henne til legen eller til små møter med folk fra mottaket. Det er også en ukrainsk kvinne, Ljudmila, som hjelper til med rengjøring i leiligheten.

– Jeg kan ikke gjøre noe i huset selv. Et nevrologisk anfall kan komme rett ved en varm komfyr, og da er det ikke til å unngå at noe går galt. Jeg kan ikke engang vaske gulvet – på grunn av beinsykdommen er det umulig å holde i en mopp, fordi smerten er så sterk at det føles som om hele lemmet blir lammet.

For at flyktningen skulle kunne bevege seg utenfor leiligheten og handle, ga kommunens ergoterapeut henne en elektrisk scooter. Tina lærte seg raskt å bruke den nye teknikken – hun hadde kjærlighet til motorsykler og tidligere erfaring med bilkjøring. Likevel veltet scooteren et par ganger på grunn av feil i kjøringen.

– Det gikk bra! Jeg rakk ikke engang å bli redd, fordi jeg ennå ikke hadde truffet bakken før omsorgsfulle nordmenn kom løpende fra alle kanter for å hjelpe – barn, kvinner, menn.

Katten døde

Kvinnen understreker at nordmenn generelt er veldig ansvarlige, hjelpsomme og støtter henne mye. Likevel er det klart at mennesker i alle samfunn er forskjellige. For eksempel bor det en mann i nabolaget til Tina som uforsiktig lot hunden sin gå løs uten bånd. Dessverre førte dette til en tragedie – katten som hadde fulgt Tina hele veien fra Ukraina døde.

– For meg ble dette et enormt sjokk. Det var ikke bare en katt – det var en del av livet mitt, knyttet til alt jeg hadde opplevd hjemme. Jeg var glad for at vi hadde overlevd, og jeg ønsket så sterkt at vi skulle leve lenge og lykkelig sammen i Norge.

Fra frykt reddes hun av psykolog og katt

Sannsynligvis ble dette tapet så betydningsfullt at Tinas psykiske tilstand ble svekket – hun begynte å få mareritt, bombing, hun kunne kjenne lukten av blod, og hun skrek om nettene. Hun begynte å få hjelp av psykologen i kommunen for å håndtere denne tilstanden.

– Disse møtene redder meg veldig, de lar meg ikke lukke meg inne i en kokong. Etterpå begynner jeg å puste jevnere og tenke mindre på det vonde. Dessverre skal de psykologiske timene snart avsluttes, jeg vet ikke grunnen til det. Men det er trist, og én ting er klart – det vil påvirke meg negativt.

For å håndtere sorgen over tapet av kjæledyret, skaffet kvinnen seg en ny katt – den vakre Martin. Tina knyttet seg helhjertet til den lille pelsballen, og hun kjøper det aller beste til ham: Superpremium kattemat, vitaminer, det finnes flere vannfontener, og spesielt for ham har hun til og med satt inn en luftfukter. I april fylte Martin ett år, og i den anledning bestilte hun en kake, og beboerne i mottaket gratulerte bursdagsbarnet.

-Det beste alternativet for meg er å bo i Norge

Tina vet at noen flyktninger fra Ukraina er misfornøyde med livet i Norge, kritiserer myndighetene mye, og noen velger til og med å forlate landet.

– Jeg liker ikke når folk snakker stygt om Norge. Jeg mener at dette landet, mer enn noe annet, gir mye til flyktninger. Jeg tror at alle disse negative tilbakemeldingene fra landsmenn skyldes at de kom hit med svært høye forventninger, og deretter blir skuffet.

Samtalepartneren forklarte hva hun mente. Tina husket hvordan flyktninger ble tatt imot i Norge i begynnelsen av krigen – de fikk bokstavelig talt alt, fra matvarer til klær, datamaskiner og sykler.

Noen begynner å bli frekke

– Dessverre begynte noen flyktninger å bli ganske frekke. I vårt mottak klarte ukrainere å pakke humanitær hjelp og andre goder i esker, og deretter sende dette til Ukraina. Noen til sine nærmeste, og andre, for å være ærlig, for videresalg.

Tinas landsmenn gledet seg over slik hjelp og fortalte om det på internett, noe som igjen tiltrakk en enda større strøm av flyktninger fra Ukraina til landet. Men det viste seg at ikke alle norske mottak er like – noen steder er forholdene bedre, andre steder enklere. Og det hendte derfor at en flyktning havnet i et mottak et sted ute i periferien, der det er få mennesker, og nærmeste butikk ligger flere kilometer unna, og så begynte han å protestere og si at han var blitt lurt – at det ikke fantes de godene han hadde lest om på internett.

– Selvfølgelig er livet her generelt ganske annerledes enn i Ukraina. Det er en annen tilnærming til helsehjelp – antibiotika blir ikke skrevet ut i store mengder, man må vente på legetime, matvarene er ikke som hjemme, været er kjøligere og mer regnfullt, og mye annet. Og dette irriterer mange.

Urealistisk å dra tilbake

Når det gjelder Tina selv, legger hun ikke store planer for fremtiden – hun lever i nuet. Noen ganger savner hun Ukraina og kunne tenke seg å dra tilbake, men hun vurderer denne tanken urealistisk.

– Vel, om jeg drar tilbake… Jeg har ikke noe hjem der, så de vil plassere meg på et psykiatrisk internat. Og forholdene der er jeg sikker på at slett ikke er norske. Derfor er det beste alternativet for meg å bo i Norge. Hvis jeg har et valg, blir jeg her. Hvem vet, kanskje jeg til og med fullfører boken min her.