Hvert år kommer mennesker fra ulike deler av verden til Norge, og noen av dem blir her for godt. Migranter må venne seg til nye forhold, lover og vær, bygge nye relasjoner – og det er ikke alltid like enkelt.

Tekst, foto og video: Julia Algerchik

BY Asker har snakket med flere som har flyttet hit, og funnet ut hva som overrasket dem mest etter at de kom til Norge (og ikke bare på en positiv måte!).

Vladimir Solodkij bor i Norge sammen med kjæresten sin og tre barn, og har gjort det i litt over ett år. Det som først og fremst imponerte ukraineren, var nordmenns tilnærming til barneoppdragelse. For eksempel syntes han det var uvant at barnehagebarn og skolebarn legges tidlig – som regel er de i seng før kl. 20.00. I Ukraina pleide barna å sovne rundt kl. 22–23. Familien ble imidlertid raskt vant til denne rytmen, og mener nå at den er riktig.

Trygg barndom – og frihet til å bli skitten

– I starten ble jeg også litt sjokkert over at barn her kan løpe rundt uten at håret er gredd, leke i sølepytter, skitne til klærne eller slenge dem fra seg hvor som helst. Men så gikk det opp for meg: Slik var det jo også i min egen barndom på bygda, og vi var jo lykkelige!

Han husker at det var senere, særlig i byene, at barn ble bedt om å holde seg på stiene, ikke løpe, være forsiktige og holde klærne pene.

– Hos oss var mange redde for at hvis noen så et skittent barn, ville folk begynne å hviske bak ryggen og dømme foreldrene for dårlig oppdragelse.

I dag tar Vladimir det helt med ro at guttene hans gjør som de vil – tuller, går til knærne i vann, løper og roper.

Mangfold uten konflikt – og natur som gir ro

Yehya Mohammed kom fra Syria for omtrent tre år siden. Det første han la merke til i Norge, var at det bor så mange mennesker fra ulike kulturer her, med forskjellig hudfarge – og likevel er det ingen konflikter, kriger eller kamp om territorier.

– Og for en fantastisk natur det er her! Så mye grønt, så mye vann – og stillheten… Det gir en utrolig ro. Når jeg satt på bussen, klarte jeg ikke å slutte å se ut av vinduet. I Syria er det også vakkert, men på en helt annen måte – der er det mer sand og en helt annen vegetasjon.

Snø som krystallblomster – og ski som utfordring

Et av de sterkeste minnene til Yehya er snøen og hans aller første skitur.

– Snøen er veldig vakker, og hvis man ser på den på nært hold, er den enda vakrere – som små krystallblomster. Det er spennende å gå på den – den knaser. Å gå på ski er gøy, men også litt skummelt – det er vanskelig å holde balansen, og lett å falle, og etter et fall er det ikke alltid lett å komme seg opp igjen med ski på beina.

Gratis naturopplevelser – men dyr kultur

Valeria Matviichuk flyktet fra krigen i Ukraina i mai i fjor. Hun kom til et mottak ikke langt fra Oslo, og begynte raskt å besøke museer og parker i hovedstaden, gå turer i skogen og langs fjorden.

– Jeg husker hvor glad jeg ble da vi på mottaket fikk tilbud om gratis museumsbesøk! Men det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var faktisk stedene man ikke trenger billett til, fortalte Valeria.

Først og fremst ble hun imponert av Vigelandsparken, hvor hun vandret i flere timer. Hun beundret også verk laget etter barns tegninger (utstilt i skulpturparken til prinsesse Ingrid Alexandra i parken ved Slottet).

– Da jeg reiste til Norge, trodde jeg at jeg kom til å se mye historisk og mytologisk kunst, kanskje noe knyttet til kamper – det er jo tross alt vikingenes land! Men i stedet så jeg noe helt annet – realistisk, levende, ofte varmt og litt naivt.

Nå bor Valeria i Asker kommune. Hun går mye tur i nærområdet og setter stor pris på hvor godt tilrettelagte turstiene er. Hun liker spesielt at rutene er merket med skilt og vanskelighetsgrader.

– Det er flott at nordmenn er så aktive, og at det finnes så mange muligheter for fysisk aktivitet – mange av dem er til og med gratis. Samtidig savner jeg kulturlivet. Foreløpig har jeg dessverre ikke råd til billetter til teater eller utstillinger – det er veldig dyrt. Selv transport til og fra Oslo koster en god del.

Frihet eller likegyldighet?

Etter ett år i Norge har Valeria forstått at dette er et fritt land, hvor folk får mye personlig rom og man prøver å ikke blande seg inn i andres liv uten grunn. Men hun ser også en negativ side ved dette.

– For eksempel synes jeg det er rart når folk i kollektivtransport legger føttene med skitne sko på setene ved siden av. Tenker de ikke på at noen andre skal sitte der etterpå? En gang så jeg også en ung mann dytte en eldre kvinne til side for å komme først inn på bussen. Ingen reagerte eller sa noe. Hvorfor? Det føles som om grensen mellom frihet og likegyldighet noen ganger blir utydelig.

Fikk kuldesjokk

Dawit Arefayne kom til Norge i 2023 fra en liten by utenfor Asmara i Eritrea. Han forteller at faren hans alltid lærte ham å være sterk og ikke gi opp, og disse ordene hjelper ham hver dag.

Da han først kom hit, var alt nytt og litt skremmende. Det første som slo Dawit, var kulden. Han husker:
– Jeg hadde hørt at det er kaldt her, men jeg trodde ikke det kunne være SÅ kaldt!
Folk går rolig ute i minusgrader, og for ham var det et skikkelig sjokk.

Ikke mindre overrasket ble han over stillheten i gatene. I Eritrea er det alltid mye lyd – musikk, samtaler, folk overalt – mens det her var uvanlig stille. Noen ganger følte han seg alene.

Savner maten fra hjemlandet

En annen overraskelse var køene. Dawit legger merke til at verken i buss eller butikk skyver folk, og alle venter på tur.
– Først var det uvant, men jeg likte det, sier han.

I begynnelsen var det også utfordringer: Dyre frukt og grønnsaker, og smaken av hjemmelaget mat fra Eritrea manglet. Dessuten virket folk litt reserverte, selv om Dawit prøvde å være vennlig.

Men det fantes også hyggelige ting. Han liker at det er trygt her og at han kan gå hvor han vil uten å være redd. Vannet fra springen er så rent at det kan drikkes rett fra kranen.

Nå begynner Dawit gradvis å venne seg til livet i Norge, lærer språket og prøver å forstå kulturen.
– Det er ikke alltid lett, men jeg prøver hver dag, innrømmer han.

Regn, realiteter og rent vann fra springen

Aleksandra Gavrusik er fra Belarus og kom til Norge i 2021. Først studerte hun på master og bodde i Bergen. Hun forteller at hun i de første månedene ble overrasket over naturen – «som et bilde fra et magasin», de stadig smilende nordmennene, mange eldre på kafé, rent drikkevann rett fra springen og mye mer.

Hun husker sin første høst i Norge. Hun hadde veldig lyst til å gå tur i byen, men det regnet hele tiden, og himmelen var grå. I Belarus pleier folk ofte å vente til regnet gir seg, i stedet for å gå ut i det. Slik ble det også i Bergen – hun satt på studenthybelen og ventet. En uke gikk, og regnet stoppet ikke.

– Først senere lærte jeg av nordmenn at regn i denne regionen er helt normalt, og at hvis jeg venter på oppholdsvær, kommer jeg til å sitte inne mesteparten av livet. Da jeg senere flyttet nærmere Oslo, var været helt annerledes – mindre regn og endelig fikk jeg se solen.

Aleksandra forteller også at hun var skeptisk da hun fikk høre at man kan drikke vann rett fra springen og bruke det i kaffemaskinen. Hun begynte å gjøre det, men sjekket stadig etter kalk i vannkokeren.

– Jeg kikket hele tiden ned i vannkokeren, snudde og vendte på den, på jakt etter litt kalk – men det var ingenting, selv etter måneder med bruk! I noen byer i hjemlandet mitt drikker vi også springvann, men det er hardt og kan lukte klor. Derfor kjøper mange flaskevann til matlaging og drikke, forklarte hun.

Når stereotypiene ikke stemmer

Ukraineren Igor Bekesjko kom til Norge i mars i fjor. Fra Oslo tok han seg selv til et mottak med kollektivtransport. Han gikk mot inngangen til T-banen på Grünerløkka da en mann kom bort til ham og spurte på engelsk om han ville kjøpe hasj.

– Jeg ble helt satt ut av det spørsmålet, men klarte å si «nei» og gikk raskt videre. Jeg visste jo at narkotikasalg finnes, men at det skjer så åpent, uten frykt, rett til en tilfeldig forbipasserende…

Igor hadde også et stereotypisk bilde i hodet, formet av venner i Ukraina – at nordmenn er kalde og lukkede, og at det ville bli vanskelig for ham siden han selv er veldig åpen og pratsom.

– Heldigvis stemte ikke dette. De fleste nordmenn jeg har møtt, er ganske følelsesfulle, sosiale og veldig hjelpsomme. Så snart de fikk vite at jeg lærer norsk, begynte de å hjelpe og oppmuntre meg. Jeg har riktignok ennå ikke fått nære venner blant nordmenn som jeg besøker hjemme, men jeg har jo ikke vært her så lenge.

Likevel mener Igor at det finnes en form for «skjult rasisme» i landet. Denne konklusjonen kom etter en ubehagelig opplevelse: To ganger fant han bilen sin med ukrainske skilt tilgriset med spytt.

«Nordmenn er som kjemper!»

Tuan Sian Piang kom til Norge fra Myanmar i januar 2024. Han husker fortsatt sin overraskelse – nesten sjokk – da han steg ut av flyet på Oslo lufthavn.

– Rundt meg var det så store mennesker, både menn og kvinner! Jeg tenkte: Wow, nordmenn er jo som kjemper! Hva i all verden spiser de for å bli så høye? lo han.

Etter en tid i Norge forstod han at det ikke bare handler om kosthold, men også genetikk og livsstil.

– Folk her er veldig aktive – mange driver med sport og går i fjellet. Det er inspirerende, og jeg har selv begynt å trene. Og selv om folk er store, er de også veldig vennlige.

Kulde, mestring og drømmen om torsk

Han visste at det er mye snø i Norge om vinteren, men ble likevel imponert da han så og tok på den – «vakker og veldig kald». Vinteren var vanskelig i starten, og han frøs mye før han fant riktige klær og vendte seg til kulden.

Piang fortalte at han gledet seg veldig til sommeren – han drømte om å fiske i fjorden og få en spesiell fisk: Torsk, som ikke finnes i hjemlandet hans.

– Fiskeutstyr i butikkene var veldig dyrt, så jeg lagde fiskestangen selv. Jeg har vært ute og fisket flere ganger, men har ennå ikke fått torsk. Men det går fint – jeg prøver igjen til sommeren.