Fra tunge ullbadedrakter til bikinier og UV-drakter. Historien om Hvalstrand Bad er også historien om hvordan nordmenns forhold til kroppen, solen og sommeren har endret seg.

En sommerdag på Hvalstrand ser omtrent ut som den alltid har gjort. Barn bader, ungdom hopper fra stupetårnet og voksne nyter solen. Men ser man nærmere på gamle fotografier, oppdager man at én ting har forandret seg dramatisk: badetøyet.

Da Hvalstrand Bad åpnet dørene i juni 1934, var det et av landets mest moderne badeanlegg. Funkisarkitekturen, restauranten, stupetårnet og svabergene gjorde stedet til et trekkplaster for badegjester fra hele Oslofjorden.

Men ser man nærmere på fotografiene fra den første tiden, er det ikke bare bygningene som forteller en historie.

Badedraktene gjør det også.

Nakne knær var dristig

Mange tror at kvinner på 1930-tallet badet i tunge ullkjoler som hang ned til knærne.

Bildene fra datidens bademoter viser noe helt annet.

De fleste kvinnene bærer tettsittende heldrakter med korte ben. Stoffet er ribbestrikket og følger kroppen langt bedre enn badetøyet fra tiårene før. Noen modeller har belter som markerer midjen, andre har dekorative sømmer og kontrastfarger. Dette var lenge før lycra som ble funnet opp i 1958. Noen produsenter strikket inn lastex – en tynn strikk som gjorde at badedrakten holdt fasongen bedre.

Flere av kvinnene bruker badesko – både for å beskytte føttene på svabergene og som en del av antrekket.

Nakne skuldre – men ikke navlen

Et av de mest fascinerende bildene viser en kvinne som ved første øyekast ser ut til å ha bikini.

Men ser man nærmere etter, henger overdel og underdel sammen med en smal stoffrem.

Navlen er skjult. Det var ingen tilfeldighet.

Den første ekte bikinien ble lansert først i 1946 av den franske designeren Louis Réard. Det oppsiktsvekkende var ikke først og fremst at den var todelt, men at navlen var synlig.

Elleve år tidligere var det fortsatt utenkelig på en norsk badestrand.

Etter krigen ble badedrakten mer elegant

Bildene fra 1953 viser en helt annen stil.

Badedraktene sitter fortsatt forholdsvis høyt på kroppen, men snittet er blitt mykere og mer feminint. Draperinger, rynker og blomsterstoffer gir badedraktene et preg som minner om datidens sommerkjoler.

Noen modeller er stroppeløse for å unngå lyse solstriper på skuldrene.

Andre har fortsatt korte ben, men stoffene virker lettere og smidigere enn på 1930-tallet.

Det er også tydelig at strandlivet har endret seg.

På de eldste bildene ser vi kvinner som poserer nærmest som motemodeller.

På 1950-tallet handler bildene vel så mye om venninner som ler sammen, slapper av på svabergene og nyter en sommerdag.

Da brunfargen ble moderne

Da Hvalstrand åpnet, var ideen om den sunne, solbrune kroppen fortsatt forholdsvis ny.

Gjennom 1900-tallet gikk brun hud fra å være et tegn på fysisk arbeid til å bli et symbol på ferie, fritid og velstand.

Badedraktene fulgte utviklingen. De ble mindre, lettere og viste stadig mer hud.

På 1960- og 70-tallet kom bikinien for alvor også til norske strender.

Senere fulgte høyt utskårne modeller, stringbikinier, surfeshorts og badetøy i alle tenkelige farger og fasonger.

Mye er forandret – og mye er det samme

Ser man utover Hvalstrand i dag, er mye annerledes enn for snart hundre år siden.

Sykkelbåter ligger ved brygga. Folk kommer med mobiltelefoner, solkrem med høy faktor og badetøy laget av elastiske kunstfibre.

Men ser man opp mot restauranten og videre ut mot stupetårnet, er det lett å kjenne igjen landskapet fra de gamle fotografiene.

Svabergene ligger der fortsatt.

Restaurantbygningen er fortsatt et av de vakreste funkisbyggene langs Oslofjorden.

Og stupetårnet ruver fremdeles over badegjestene – akkurat slik det har gjort siden 1934.

Badedraktene har forandret seg nesten til det ugjenkjennelige. Hvalstrand har ikke gjort det. Kanskje er det nettopp derfor stedet fortsatt betyr så mye for så mange. Her møtes vi snart hundre somre på rad på den samme stranden.

Fakta: Bademoten gjennom snart 100 år