Sexscenene hans engasjerte politi, dommere, biskoper, politikere og avislesere over hele Norge. Sangen om den røde rubin ble stemplet som utuktig og restopplaget skulle inndras. Senere slo Agnar Mykle seg ned på Båstadryggen i Asker – der han fortsatte å skrive i flere tiår.
Fra 5. til 11. oktober markeres Forbudte bøker-uka i Norge. Uka setter søkelyset på bøker som er blitt forbudt, sensurert eller forsøkt fjernet fra offentligheten – og på retten til å lese dem.
Asker har sin helt egen plass i denne historien. For her tilbrakte Agnar Mykle de siste tiårene av sitt liv.
Mannen som etter hvert trakk seg tilbake til Asker, hadde noen tiår tidligere fått nesten hele Norge til å diskutere ett spørsmål:
Hvor mye sex kunne man egentlig tillate i en roman?
Fra astmatisk gutt til skolebestyrer
Agnar Mykle ble født som Agnar Myklebust i Trondheim 8. august 1915.
Som barn var han sterkt plaget av astma og i perioder bundet til hjemmet. Han gjorde det til gjengjeld svært godt på skolen. Etter examen artium i 1935 arbeidet han som lærervikar ved handelsgymnaset i Trondheim, og allerede året etter ble han skolebestyrer – først i Kirkenes og deretter i Vardø.
Oppholdet i Nord-Norge skulle senere sette tydelige spor i forfatterskapet. Det gjorde også privatlivet.
I løpet av det korte oppholdet nordpå gjorde den unge Mykle to kvinner gravide. Han inngikk et proformaekteskap med den ene, Ruth Sivertsen, senere Benzen. De fikk sønnen Arne.
Senere skulle Mykle bruke egne erfaringer temmelig frimodig som råstoff i litteraturen.
Det skulle bli viktig.
Ble dukkespiller i Paris
I 1939 begynte Mykle ved Norges Handelshøyskole i Bergen. Der møtte han Axeliane «Jane» Kielland Holm, som senere ble hans kone.
Under et opphold i Paris i 1947–48 oppdaget de to dukketeateret og utdannet seg til profesjonelle marionettister.
Da de kom hjem, etablerte Jane og Agnar Mykle Norsk Dukketeater og ble pionerer innen en kunstform som ennå hadde en beskjeden plass i Norge.
Mykle skrev dukketeaterstykker og ga i 1954 til og med ut læreboka Dukketeater!.
Det var likevel en helt annen type litteratur som skulle gjøre navnet hans kjent langt utenfor landets grenser.
Ask Burlefot kommer til verden
Mykle hadde allerede utgitt romanen Tyven, tyven skal du hete og noveller da det store gjennombruddet kom i 1954 med Lasso rundt fru Luna.
Her møter leseren Ask Burlefot.
Den unge mannen bryter opp hjemmefra, drar nordover og forsøker å finne både seg selv, kjærligheten og kvinnene. Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen.
Det var vanskelig å ikke se forbindelser mellom Ask og Agnar.
Romanen vakte oppmerksomhet, ikke minst på grunn av de erotiske skildringene. Men det var bare oppvarmingen.
Boka som fikk Norge til å gå av skaftet
I 1956 kom fortsettelsen: Sangen om den røde rubin.
Ask Burlefot var blitt student i Bergen, og kjærlighetslivet hans var ikke blitt mindre komplisert siden sist.
Mykle skrev om seksualitet med en detaljrikdom og åpenhet som norske lesere på 1950-tallet ikke var særlig vant til.
Noen lot seg begeistre. Andre ble rasende. Og etter hvert blandet påtalemyndigheten seg inn.
25. februar 1957 ba Oslo politikammer om at boka skulle beslaglegges. Forhørsretten avslo. Boka var allerede så vidt spredt, og saken så prinsipiell, at retten mente man kunne vente på straffesaken.
To måneder senere ble Agnar Mykle og Gyldendals administrerende direktør Harald Grieg tiltalt.
Da var boka kommet i rundt 35.000 eksemplarer.
Påtalemyndigheten fant fram sidetallene
Tiltalen er fascinerende lesning nesten 70 år senere.
Påtalemyndigheten nøyde seg nemlig ikke med å hevde at boka inneholdt for dristige seksualskildringer. De hadde lest den grundig. Og notert sidetall.
Side 34–39.
Side 80–83.
Side 94–95.
Side 101–102.
Og slik fortsatte det.
Tiltalen beskrev hvilke seksuelle handlinger som forekom, hvordan samleiene ble gjennomført og hvilke anatomiske detaljer Mykle hadde tatt med.
Kort sagt: Den norske påtalemyndigheten hadde foretatt en svært grundig gjennomgang av Ask Burlefots kjærlighetsliv.
Ville inndra 150.000 kroner
Det var ikke småtterier som sto på spill.
Påtalemyndigheten krevde at boka og trykksatsen skulle inndras.
I tillegg ville den inndra den beregnede fortjenesten fra salget: 150.000 kroner fra Mykle og 90.000 kroner fra Gyldendal.
Saken ble behandlet i Oslo byrett høsten 1957.
Og 10. oktober kom dommen.
Retten mente Sangen om den røde rubin var et «utuktig skrift».
Men her kommer en detalj som ofte forsvinner når historien om Mykle-saken gjenfortelles: Agnar Mykle og Harald Grieg ble frifunnet.
Retten mente de hadde handlet i såkalt unnskyldelig rettsvillfarelse. Dermed ble heller ikke fortjenesten inndratt.
Boka slapp derimot ikke unna. Gyldendal måtte tåle at eksemplarene som fortsatt befant seg hos forlaget og hos bokhandlerne, samt trykksatsen, ble inndratt.
Hele Norge diskuterte Mykle
På dette tidspunktet var saken blitt langt større enn spørsmålet om noen erotiske avsnitt i en roman.
Den ble diskutert i Stortinget. Kirken engasjerte seg. Forfattere, litterater og avisredaksjoner kastet seg inn i debatten.
Også landets kommuner måtte forholde seg til boka gjennom spørsmålet om bibliotekinnkjøp.
Men debatten dreide seg ikke bare om sex. Mykle ble også beskyldt for å bruke «levende modeller».
Handlingen foregikk i et miljø som hadde klare likhetstrekk med Norges Handelshøyskole i Bergen, og mennesker Mykle hadde kjent, mente de kunne kjenne igjen seg selv og andre i romanfigurene.
Dermed dukket et annet spørsmål opp: Hvor mye av andre menneskers liv kan en forfatter gjøre til sitt eget stoff?
Det spørsmålet er neppe blitt mindre aktuelt siden 1957.
Høyesterett fikk siste ord
Gyldendal anket den delen av dommen som gjaldt inndragningen.
9. mai 1958 behandlet Høyesterett saken i plenum.
Og dommerne var ikke akkurat skråsikre.
Førstvoterende skrev at han «under sterk tvil» var kommet til at boka ikke skulle regnes som et utuktig skrift.
Et viktig argument var ytringsfriheten. Domstolene burde vise den ytterste tilbakeholdenhet med å gripe inn mot litterære verk, mente han.
Resultatet ble 12 mot 3. Gyldendal ble frifunnet.
Sangen om den røde rubin var ikke forbudt lenger.
Seieren hadde en pris
Mykle hadde vunnet.
Men Mykle-saken hadde samtidig gjort forfatteren selv til offentlig eiendom.
Han ble av noen stemplet som «rikspornograf», mens forventningene til hva han skulle skrive videre, ble enorme.
Rettssaken og diskusjonen om hans bruk av virkelige mennesker som litterære modeller ble et vendepunkt.
Han fortsatte å skrive, men produksjonen som nådde offentligheten, ble langt mindre.
Etter skilsmissen fra Jane giftet han seg på nytt i 1960. Også det ekteskapet tok slutt.
Senere fant han tilbake til Jane. Og historien flyttet til Asker.
Livet på Båstadryggen
På Båstadryggen etablerte Mykle seg i et gammelt tømmerhus sammen med Jane.
Her dukker dukketeateret opp igjen.
Jane og Agnar fortsatte arbeidet med dukketeater, og kunstformen skulle også følge Mykle-navnet videre. Agnars sønn fra det første ekteskapet, Arne Bust Mykle, ble selv dukkespiller og skulle sammen med kona Bjørg bli kjent for en TV-serie mange norske barn aldri helt glemte: Pompel og Pilt.
Agnar Mykle selv fortsatte med litteraturen.
Fra Asker kom romanen Rubicon i 1965. To år senere kom Largo.
Deretter ble det stille. I hvert fall for leserne.
Han sluttet aldri å skrive
For Mykle sluttet slett ikke å skrive.
Gjennom de siste rundt 30 årene av livet produserte han store mengder tekst: selvbiografisk stoff, samfunnsbetraktninger og det han kalte «brev til verden».
Svært lite av det ble publisert mens han levde. Noe kom først ut etter hans død.
Dermed fikk livet til mannen bak en av Norges største litterære rettssaker en underlig avslutning.
I 1957 forsøkte den norske påtalemyndigheten å hindre folk i å lese det Agnar Mykle hadde skrevet.
Høyesterett satte en stopper for forsøket.
Men mannen som hadde fått hele Norge til å diskutere grensene for hva en forfatter kunne tillate seg, ble etter hvert stadig mindre synlig i offentligheten.
På Båstadryggen i Asker fortsatte han å skrive. Det aller meste ble liggende i skuffene.
Agnar Mykle døde i Asker 14. januar 1994, 78 år gammel.
